Pårørende Pulsen

Tre søsken kan stå rundt den samme moren og se tre forskjellige virkeligheter.

Den ene mener hun ikke lenger bør bo hjemme.

Den andre synes hun klarer seg ganske bra.

Den tredje bor langt unna og tenker at de andre bekymrer seg for mye.

---

Lytte isteden ? Klikk her (YouTube)

---

Alle er glad i henne.

Alle ønsker henne det beste.

Likevel kan de være helt uenige om hva som faktisk er hjelp.

Det er en situasjon mange pårørende kjenner igjen.

Hvorfor blir familien uenig når noen trenger hjelp?

Uenighet betyr ikke nødvendigvis at noen bryr seg mer enn andre.

Ofte handler det om at familiemedlemmene ser forskjellige deler av hverdagen.

Den som bor fem minutter unna, ser kanskje:

• maten som blir stående
• avtalene som glemmes
• dagene hvor formen er dårlig
• telefonene sent på kvelden

Den som kommer på besøk en gang iblant, møter kanskje mamma på en god dag. Hun har ordnet håret, satt på kaffe og virker som før.

Begge kan beskrive det de faktisk ser.

De ser bare ikke det samme.

Den som bor nærmest ser ofte mest

Geografisk nærhet kan fort bli til praktisk ansvar.

Det begynner kanskje med noen småting.

Du kjører til legen.

Handler litt mat.

Ringer kommunen.

Stikker innom etter jobb.

Så kommer flere oppgaver.

Etter hvert kan familien begynne å tenke:

«Du bor jo nærmest, så det er enklest at du gjør det.»

Men nærmest betyr ikke nødvendigvis mest kapasitet.

Den som bor nærmest kan også ha jobb, barn, egen helse og en hverdag som allerede er full.

Må søsken bidra like mye?

Nei.

Rettferdig fordeling betyr ikke nødvendigvis at alle skal gjøre nøyaktig like mye.

Én kan kanskje følge til lege.

En annen kan ordne økonomi eller søknader.

En tredje kan ringe jevnlig, undersøke tjenester eller ta ansvar for enkelte helger.

Det viktigste er at fordelingen ikke bare skjer fordi én person tilfeldigvis begynte å gjøre mest.

Det bør være mulig å si:

«Dette kan jeg ta.»

Men også:

«Dette har jeg ikke kapasitet til.»

Gamle familieroller følger ofte med

Når noen i familien blir syke eller trenger mer hjelp, oppstår det ikke et helt nytt familieliv.

Gamle roller kan dukke opp igjen.

Den ansvarlige blir enda mer ansvarlig.

Den som alltid har unngått konflikter, trekker seg kanskje unna.

Den som liker kontroll, ønsker kanskje å bestemme løsningen.

Og gamle uenigheter mellom søsken kan plutselig bli en del av diskusjonen om mamma eller pappa.

Da kan samtalen fort handle mer om:

«Du stiller aldri opp.»

eller:

«Du skal alltid bestemme.»

enn om det egentlige spørsmålet:

Hva trenger den vi er pårørende til akkurat nå?

Hva ønsker personen selv?

Når familien blir uenig, kan den det gjelder lett forsvinne litt ut av samtalen.

Søsken diskuterer.

Partner og barn diskuterer.

Alle prøver å finne den beste løsningen.

Men et viktig spørsmål må fortsatt være:

Hva ønsker personen selv?

Hva er viktig for mamma?

Hva ønsker pappa å klare selv?

Hva oppleves som hjelp – og hva oppleves som at andre tar over?

Familien trenger ikke være enig i alle valgene.

Men det er viktig at personen det gjelder ikke reduseres til et problem familien skal løse.

Fire spørsmål når familien er uenig

Hvis dere stadig havner i den samme diskusjonen, kan det hjelpe å slutte å diskutere hele situasjonen på én gang.

Sett dere heller ned og prøv å svare på fire konkrete spørsmål.

1. Hva må faktisk løses nå?

Prøv å være konkrete.

Ikke:

«Mamma klarer seg ikke.»

Men:

«Hun har glemt medisinen flere ganger denne uka.»

«Hun kommer seg ikke til butikken.»

«Hun har falt to ganger den siste måneden.»

Når problemet blir konkret, blir det også lettere å snakke om løsninger.

2. Hva ønsker den det gjelder?

Spør før dere bestemmer.

Hva ønsker personen hjelp til?

Hva ønsker vedkommende fortsatt å gjøre selv?

Hva er viktigst akkurat nå?

Det er ikke sikkert svaret blir det du selv ville valgt.

3. Hva kan hver av oss faktisk bidra med?

Ikke spør:

«Hvem burde gjøre mer?»

Spør heller:

«Hva kan hver av oss realistisk ta ansvar for?»

Det gir rom for at kapasiteten er forskjellig.

Noen kan bidra med tid.

Andre med praktiske oppgaver.

Noen kan bidra på avstand.

4. Hva må vi få hjelp til utenfra?

Familien trenger ikke løse alt selv.

Noen oppgaver krever hjelp fra helse- og omsorgstjenesten eller andre tjenester.

Et nyttig spørsmål er derfor:

«Er dette egentlig noe familien skal løse?»

Hvis svaret er nei, bør neste steg være å finne ut hvem dere trenger å kontakte.

Når én pårørende sitter igjen med nesten alt

Ansvar fordeler seg ikke alltid av seg selv.

Ofte vokser det gradvis.

Den som begynner å hjelpe litt mer, får flere telefoner.

Blir kontaktperson.

Holder oversikten.

Minner de andre på hva som må gjøres.

Og til slutt kan også koordineringen av familien bli enda en oppgave.

Da kan det være nødvendig å stoppe opp og si:

«Jeg kan fortsatt bidra, men jeg kan ikke ha ansvaret for alt.»

Det er ikke det samme som å trekke seg unna.

Det er å gjøre ansvaret synlig.

Må familien være enige om alt?

Nei.

Målet trenger ikke være full enighet.

Dere kan være uenige om hvor mye hjelp som trengs eller hva som er den beste løsningen.

Men dere kan likevel prøve å bli enige om fire ting:

Hva vet vi?

Hva er vi bekymret for?

Hva gjør vi nå?

Hvem gjør hva?

Det kan være langt mer nyttig enn å bruke kreftene på å avgjøre hvem som har den riktige vurderingen.

Lik kjærlighet betyr ikke lik kapasitet

To søsken kan være like glad i moren sin og likevel ha helt forskjellig kapasitet til å hjelpe.

Én har kanskje fleksibel arbeidstid.

En annen har små barn.

En tredje bor fire timer unna.

Det betyr ikke nødvendigvis at noen bryr seg mindre.

Derfor bør ikke målet være at alle skal gjøre det samme.

Målet bør være en fordeling familien faktisk kan leve med.

Når samtalen låser seg

Hvis dere stadig havner i konflikt, kan det hjelpe å flytte samtalen fra personer til oppgaver.

I stedet for:

«Du gjør aldri nok.»

prøv:

«Dette er oppgavene som må løses. Hvem kan ta hva?»

I stedet for:

«Du forstår ikke hvor dårlig mamma er.»

prøv:

«Dette er det jeg ser når jeg er hos henne. Hva ser dere?»

Det kan gjøre det lettere å oppdage at dere kanskje ikke er så uenige om omsorgen som det først virker.

Dere har bare sett forskjellige deler av situasjonen.

Ofte stilte spørsmål

Hva gjør vi når søsken er uenige om hjelp til eldre foreldre?
Begynn med konkrete observasjoner i stedet for vurderinger. Finn ut hva forelderen selv ønsker, hvilke oppgaver som faktisk må løses, og hva hvert søsken realistisk kan bidra med.

Skal den som bor nærmest gjøre mest?
Ikke nødvendigvis. Geografisk nærhet sier lite om kapasitet. Oppgaver kan også fordeles mellom praktisk hjelp, telefoner, økonomi, koordinering og kontakt med tjenester.

Hva hvis søsknene mine ikke vil hjelpe?
Vær konkret på hvilke oppgaver som finnes og hva du selv kan bidra med. Du kan også være tydelig på hva du ikke har kapasitet til å ta ansvar for alene.

Hvordan unngår vi at familiesamtalen blir en konflikt?
Prøv å snakke om hva dere faktisk observerer, hvilke oppgaver som må løses og hvem som kan gjøre hva. Det er ofte mer konstruktivt enn å diskutere hvem som bryr seg mest eller hvem som har rett.

Må familien bli enige om hvilken hjelp som er best?
Nei. Dere kan være uenige og likevel samarbeide om konkrete oppgaver og neste steg.

Det viktigste er ikke hvem som har rett

Når familien er uenig, kan mye energi gå med til å forsvare sitt eget bilde av situasjonen.

Men kanskje er ikke det viktigste å bli enige om hvem som ser situasjonen mest riktig.

Kanskje er det viktigere å spørre:

Hva trenger den det gjelder nå?

Hva kan jeg bidra med?

Hva kan de andre bidra med?

Og hva skal vi ikke prøve å løse alene?

Lik kjærlighet betyr ikke lik vurdering.

Og godt samarbeid betyr ikke at alle må gjøre det samme.