For de som ikke kjenner meg fra før så har jeg vært pårørende til min mor som var syk i mange år før hun døde. Jeg har også en bakgrunn innen helsefag og sykepleie og har autorisasjon som helsepersonell.  Du kan høre min historie her.

Det er ikke lett å ta imot hjelp, spesielt når du føler at det er din oppgave, din plikt, å ta vare på noen du elsker. Men la meg si det rett ut: Du er også en person som trenger støtte, omsorg, og ja, litt egenkjærlighet.

Å være pårørende er ikke en solosport

Jeg forstår at det er vanskelig. Kanskje du føler deg som den eneste i verden som går gjennom akkurat det du går gjennom, og det er helt forståelig å kjenne på det. Men tro meg, det er helt greit å dele byrden. Det gjør deg ikke svak. Det gjør deg menneskelig.
 

Det er ikke deg mot verden

Åpenhet er nøkkelen. Du tror kanskje at folk rundt deg ikke forstår eller vil forstå, men du må gi dem en sjanse. Vær ærlig om hva du går gjennom, hva du føler. Det er utrolig frigjørende å bare få det ut. 
 

Den "rette tiden" er nå

Ikke vent på det "perfekte" øyeblikket for å spørre om hjelp. Det er alltid en god tid for å ta vare på deg selv. Så ta et dypt pust, finn en stille stund, og la de rundt deg vite at du trenger dem. 

Detaljene teller

Noen ganger tror vi at å be om hjelp er som å be om en stor, uoverkommelig tjeneste. Men ofte er det små ting som teller mest. Det kan være noe så enkelt som å be noen handle for deg, eller ta en kaffepause sammen der du kan snakke fritt. Det lille kan bety så mye.
 

Du er ikke en byrde; du er en gave

Jeg vet at det er lett å føle seg som en belastning. Men du må huske at mennesker generelt elsker å hjelpe. Det gir også dem en følelse av formål og tilhørighet. Du gir dem en gave ved å la dem være der for deg.
 

Planlegg for å lykkes

Gjør det lett for folk å støtte deg. Lag en liten plan eller liste over ting du trenger hjelp til, og del den med dem. Det er som å gi dem en oppskrift på hvordan de kan hjelpe deg best mulig.
 

Du er ikke alene, selv om det føles sånn

Livet som pårørende kan føles som en evig berg-og-dal-bane. Det er opp og det er ned. Men én ting er sikkert: Du trenger ikke å ri den alene. 

Å si ja til hjelp er som å åpne en dør til en verden hvor du ikke bare gir, men også mottar. Det er et pusterom, et øyeblikk hvor du kan legge fra deg alle bekymringene og bare være deg. 

Takk for at du er den du er, og for all omsorg og kjærlighet du gir. Husk at det også er din tur til å motta.