For de som ikke kjenner meg fra før så har jeg vært pårørende til min mor som var syk i mange år før hun døde. Jeg har også en bakgrunn innen helsefag og sykepleie og har autorisasjon som helsepersonell.  Du kan høre min historie her.

Å være pårørende er en jobb du aldri søkte på, men her er du, i midten av et orkantilværelse av følelser, tidsklemma, og medisinske termer.

Åpenbart er du et bunnløst hav av omsorg for din kjære, men har noen stoppet opp for å spørre hvordan DU har det?

Derfor skal vi sammen gå gjennom hvordan du kan få legene og sykepleierne til å høre på deg og ta følelsene dine på alvor. Høres det greit ut?
 

Å Kjenne Etter

Først og fremst, kjenn etter i deg selv. Ta deg noen minutter. Pust dypt inn.

Hva er det som tynger hjertet ditt mest? Er det frykten for fremtiden? Er det at du føler deg maktesløs? 
Eller kanskje er det at du er utslitt og føler at du svikter på alle fronter?

Dette er spørsmål som kan være vanskelige å stille seg selv. Men det er helt greit å føle på dette og det er viktig.
Vær ærlig med deg selv. Det er det første steget for å kunne kommunisere klart og tydelig med helsepersonellet.
 

Timing er nøkkelen

Å finne det rette øyeblikket for denne praten er viktig. Du vet like godt som jeg at helsepersonell har hundre baller i luften. Spør om et tidspunkt hvor dere kan sitte ned i fred og ro.

Når du får den tiden, vær åpen, men ikke for streng med deg selv. Du må ikke være "sterk" hele tiden. Du har rett til å vise sårbarhet. Start med å si: "Jeg har det tøft med denne situasjonen. Hvordan kan jeg få hjelp med å takle dette ?"
 

"Jeg føler" språk

Så kommer vi til det å bruke et "Jeg-føler"-språk. Dette er viktig.

Å bli sint og si for eksempel "Dere tar ikke hensyn til hvordan vi har det" hjelper jo i grunn ingen. Det er lov å bli sint, men hvordan vi uttrykker dette sinne har mye å si.
 

Uttrykke sinne

Et godt og sunt sinne kan skape en bro istedenfor en skyttergrav. Først bør vi forstå hvorfor sinne kommer for her er det sterke følelser i sving.

Karsten Isachsen har skrevet en bok som heter «Sint Sant Sunt» og mener sinne har tre hovedkilder:

1.    Du eller jeg misforstår

2.    Jeg er redd

3.    Jeg er såret
 

Til Hverdagsbruk

Så hvordan kan vi bruke dette i vår hverdag?

For det første kan det være at du og helsepersonell misforstår hverandre og det kan fort skje når det er hektisk. Derfor snakket vi om timing tidligere.

For det andre kan sinne være et uttrykk for at vi er redde, slitne og maktesløse. 

For det tredje så kan det være at vi er såret og frustrerte fordi vi og den vi er pårørende til ikke får den hjelpen eller informasjonen vi mener vi trenger. 

Ofte er det en kombinasjon av de tre, men et av de har som regel orkesterplass.
 

Å Prøve Det Ut

Så lukk øynene, pust dypt inn og hold den. Tell til fire og pust ut. Hvilke av de tre er mest tydelig? 

Nå kan du prøve Jeg føler måten. 

For eksempel «Jeg føler meg usikker på det du mente om behandlingen, kan du forklare det nærmere?»

Eller «Jeg føler meg helt utslitt, finnes det noen tiltak som kan hjelpe meg i denne prosessen?»

Eller "Jeg føler meg bekymret for om ham eller henne hun får det hjelpen hun skal. Kan du forklare hva dere gjør for å hjelpe?»
 

Lagspill

Vi skal alle være på samme lag her, så vi må spille hverandre gode .. som Nils Arne Eggen en gang sa.

Selv kan vi inkludere helsepersonell i vår verden ved å si noe så enkelt som: "Jeg ser at dere jobber hardt, og jeg vil også jobbe sammen med dere for det beste utfallet for min kjære. Men jeg trenger tid til å ta vare på familien og meg selv oppi alt sammen."

Og husk, det er lov å spørre igjen og igjen. Du trenger ikke å nøye deg med en samtale. Ting forandrer seg. Du forandrer deg. Det er helt greit å be om en ny prat.
 

Sluttord

Å ta vare på deg selv bør ikke være er en luksus; det er en nødvendighet. 
Du kan ikke helle fra en tom kopp, som de sier. Du er viktig. Dine følelser er viktige. Du må også bli tatt hensyn til på denne vanskelige reisen.