Lytte isteden ? Klikk her (YouTube)
Camilla kjente det en kveld. Ikke som et sammenbrudd. Ikke som noe dramatisk.
Bare en stille tanke som kom snikende:
Jeg vet ikke helt hvor det ble av meg. Hun hadde vært der hele tiden. Stilt opp. Hjulpet. Holdt oversikt.
Hun visste hva som måtte gjøres. Hun visste hva han trengte.
Men hun visste ikke lenger helt hva hun selv trengte.
Og det er her mange pårørende havner. Ikke fordi du gjør noe feil. Men fordi du gir… og gir… og gir litt til.
Du blir den som holder det sammen.
Den som får hverdagen til å gå rundt. Og det er sterkt.
Men det har også en pris.
For sakte, nesten uten at du merker det, kan du begynne å bli borte i det. Camilla begynte å se det. Ikke bare i seg selv. Men i relasjonen deres.
For når hun ble mer sliten…ble hun også mer praktisk. Mer fokusert på det som måtte gjøres. Mindre til stede i det som faktisk betydde noe for henne.
Og de små øyeblikkene – de hun savnet – ble færre.
Ikke fordi hun ikke brydde seg. Men fordi hun ikke hadde mer å gi. Så hun stoppet opp og stilte seg selv et spørsmål:
👉 **Hva trenger jeg – for å klare å stå i dette over tid?**
Ikke perfekt. Ikke hele tiden. Men nok. Det spørsmålet er ikke egoistisk. Det er nødvendig.
For sannheten er:
Du kan ikke bevare en relasjon hvis du selv gradvis forsvinner. Å ta vare på deg selv handler ikke om å trekke deg unna.
Det handler om å klare å bli værende – uten å bli utslitt.
Og kanskje viktigst av alt:
Det gir dere en sjanse til å fortsatt være… dere. Ikke bare roller.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, så er du ikke alene.
Og du trenger ikke stå i det helt på egen hånd.
I boken “Jeg – en pårørende” har vi samlet det mange savner:
Ord på det som er vanskelig å si høyt. Forståelse som gjør deg tryggere. Og små, konkrete grep du kan bruke i hverdagen. Ikke for å bli perfekt.
Men for å klare å stå i det – litt bedre.
Legg inn en kommentar