Lytte isteden ? Klikk her (YouTube)
Camilla begynte å legge merke til det i samtalene deres.
De var blitt kortere. Mer effektive. Mer… praktiske.
“Har du tatt medisinen?”
“Hvordan er formen i dag?”
“Skal jeg ringe legen?”
Alt handlet om sykdom. Og en kveld tok hun seg selv i å tenke:
Jeg savner å bare være kjæresten hans. Det er her det skjer. Ikke i de store øyeblikkene. Men i språket. I hverdagen.
I det dere slutter å gjøre. Relasjonen blir byttet ut med roller:
- Pasient.
- Pårørende.
- Pleier.
Og det føles nesten umulig å stoppe. For du gjør jo dette av kjærlighet.
Du stiller opp. Du tar ansvar. Du holder det sammen.
Men samtidig skjer det noe mellom dere. Avstanden vokser.
Ikke fordi dere vil det. Men fordi sykdommen styrer samtalen.
Så la meg stille deg et spørsmål:
👉 Når snakket dere sist sammen som to mennesker – ikke som roller?
Ikke tenk for mye. Bare kjenn etter. For det svaret sier mer enn du tror.
Legg inn en kommentar