Camilla merket det en helt vanlig tirsdag. Ikke noe dramatisk. Ingen krise. Bare en stille tanke som dukket opp mens hun stod ved kjøkkenbenken:
“Når snakket vi egentlig sammen sist?”
Ikke om medisiner. Ikke om avtaler. Ikke om symptomer. Men sånn som før. Hun prøvde å huske. Men det var vanskelig.
For de siste månedene hadde noe endret seg. Hun hadde blitt den som husket alt.
Den som organiserte. Den som fulgte med.
Og han… Han hadde blitt pasienten.
Ikke med vilje. Ikke fordi de ønsket det. Men fordi sykdommen tok plass. Og når sykdom tar plass så må noe annet vike.
Ofte er det relasjonen. Det som en gang var “oss”… blir til roller.
Og det skjer så stille at du nesten ikke merker det før det allerede har skjedd. Kjenner du deg igjen?
Det betyr ikke at du gjør noe feil.
Det betyr bare at du står i noe som er større enn det de fleste er forberedt på.
Legg inn en kommentar