Lytte isteden ? Klikk her (YouTube)
Sommerferie kan være fint.
Mer tid sammen.
Sene kvelder.
Is.
Bading.
Besøk.
Roligere dager.
Men i familier der sykdom, rus, psykiske vansker, sorg eller store belastninger tar plass, kan ferien også gjøre alt litt mer synlig.
For barna også.
Når skole, barnehage og fritidsaktiviteter tar pause, blir familien ofte mer samlet. Det kan være godt. Men det kan også gjøre at barnet merker mer av det som er vanskelig.
- Stemningen hjemme.
- Telefonene.
- Avtalene som endres.
- Den voksne som blir sliten.
- Søskenet som trenger mye oppfølging.
- Planene som plutselig må avlyses.
Barn merker ofte mer enn vi tror. Men de forstår ikke alltid hvorfor.
Når barn lager egne forklaringer
Barn trenger voksne for å forstå det som skjer rundt dem. Når de ikke får forklaringer, lager de ofte sine egne.
Hvis mamma sover mye, kan barnet lure på om mamma er lei seg for noe barnet har gjort. Hvis pappa blir stille eller sint, kan barnet tro at det selv har gjort noe galt.
Hvis et søsken får mye oppmerksomhet, kan barnet kjenne seg glemt, men samtidig skamme seg over å føle det sånn.
Og hvis ingen voksne sier noe, kan barnet tenke:
«Dette skal vi ikke snakke om.»
Mange barn beskytter de voksne. De lar være å spørre, fordi de ser at mor, far eller partner allerede har mer enn nok.
De sier:
«Det går fint.»
Men noen ganger betyr det bare:
«Jeg vil ikke gjøre deg mer bekymret.»
Små tegn kan bety noe
Barn reagerer forskjellig når de står i noe vanskelig.
- Noen blir stille.
- Noen blir sinte for småting.
- Noen får vondt i magen.
- Noen blir ekstra hjelpsomme.
- Noen spør om det samme mange ganger.
- Noen trekker seg unna.
- Noen blir veldig flinke.
Og noen virker nesten helt uberørt.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet har det bra.
Det kan bety at barnet prøver å finne sin plass i en situasjon som kjennes utrygg. I ferien kan slike reaksjoner bli tydeligere, nettopp fordi dagene er annerledes.
Mindre struktur.
Mer tid hjemme.
Færre faste voksne rundt.
Mer uforutsigbarhet.
Derfor kan barn som pårørende trenge litt ekstra trygghet i ferien.
Ikke store alvorsprater hver dag. Bare små, ærlige setninger.
Du trenger ikke forklare alt
Mange voksne er redde for å si feil.
De tenker kanskje:
«Hva om jeg gjør barnet mer redd?»
«Hva om jeg ikke klarer å svare?»
«Hva om jeg begynner å gråte?»
Men barn trenger ikke perfekte voksne. De trenger trygge voksne.
Du trenger ikke forklare alt. Du trenger ikke bruke store ord. Du trenger ikke ha alle svar. Ofte holder det å si litt sant, på en måte barnet kan forstå.
Du kan for eksempel si:
«Det kan hende vi må endre noen planer i sommer hvis formen blir dårlig. Men det er de voksne som passer på det.»
Eller:
«Jeg ser at du følger litt ekstra med. Du trenger ikke passe på meg. Det er mitt ansvar å få hjelp når jeg trenger det.»
Eller:
«Hvis du lurer på noe, kan du spørre. Jeg skal svare så ærlig jeg kan.»
Slike setninger kan gjøre en stor forskjell.
De forteller barnet: Du er ikke alene med tankene dine. Du har lov til å spørre. Og du skal ikke bære voksenansvar.
Barn trenger ikke vite alt.
Barn trenger å forstå nok
Men de trenger å forstå nok. Nok til at fantasien ikke lager forklaringer som er tyngre enn virkeligheten. Nok til å vite at sykdommen, sorgen eller belastningen ikke er deres skyld.
Nok til å vite at de fortsatt får være barn. Og nok til å vite at de ikke er glemt, selv om sykdommen tar mye plass.
Det er lett å tenke at barn har det best hvis de slipper å vite. Men barn får ofte med seg stemningen uansett. Forskjellen er om de må tolke alt alene, eller om en trygg voksen hjelper dem å forstå.
En liten åpning kan være nok
Du trenger ikke sette deg ned og si:
«Nå skal vi ha en viktig samtale.»
For mange barn kan det bli for stort. Noen ganger fungerer det bedre å åpne litt forsiktig.
I bilen.
På sengekanten.
På en gåtur.
Mens dere rydder etter middag.
Når dere sitter ute en sommerkveld.
Du kan si:
«Jeg vet at det har vært mye i det siste. Jeg lurer på hvordan du har det oppi alt dette.»
Så kan du vente. Barn svarer ikke alltid med én gang. Noen trekker på skuldrene.
Noen sier «vet ikke».
Noen blir irriterte.
Noen svarer dagen etter.
Og noen svarer ikke med ord, men med at de holder seg litt nærmere deg resten av kvelden. Det kan også være et svar.
En tryggere ferie for barna
Ferien trenger ikke være perfekt for at barn skal ha det trygt. Den trenger ikke være full av aktiviteter. Den trenger ikke se ut som andres ferie.
Men barn trenger noen faste holdepunkter. De trenger å vite hvem de kan komme til. De trenger å vite at de voksne tar ansvar.
De trenger å høre at det er lov å leke, le og ha det fint, selv om noen i familien har det vanskelig.
De trenger også å høre at det er lov å være redd, sint, lei seg eller forvirret.
Alt dette kan finnes i helt vanlige sommerdager. I en enkel forklaring.
I en hånd på skulderen.
I en setning som sier:
«Du er ikke skyld i dette.»
«Du skal ikke passe på de voksne alene.»
«Du er fortsatt viktig.»
«Jeg ser deg.»
For barn som pårørende trenger ikke spesialbehandling. De trenger å bli sett.
Også i ferien.
Legg inn en kommentar